BMKs historikk

Når vi sier at det har eksistert hornmusikk her i Brønnøysund helt siden 1894 er ikke det helt korrekt! Det var nemlig fire mann som prøvde seg to - kanskje tre år før den tid.

Under byggingen av gamle Hotel Torghatten i 1891-92, deltok det bl.a. to svensker, som ble kalt "stusseran". Navnene på disse to er ikke kjent i dag, men det er kjent at den ene av disse spilte "et eller annet slags horn". Vi tror ikke vi tar meget feil om vi tipper at det var en kornett. Tuba eller andre "gropphoinn" kunne det vel neppe være tale om å dra med seg fra den ene byggeplass til den andre rundt i Sverige og Norge. I folks dagligtale betyr et "horn" et såkalt messinginstrument. Dermed kan vi også utelukke klarinett eller annet treblåserinstrument.

Denne svenske "stusser" fikk med seg tre lokale krefter på området, alle håndverkere, og kvartetten hadde følgende medlemmer:

1. Den "navnløse" svensken

2. Skredder Hamberg

3. Bakermester Johan Adolf Indseth

4. Skomaker Kuska (heller ikke norsk)

Blant disse navnene er det særlig ett som det vil være et kuriosum å trekke frem, nemlig Johan A. Indseth. Han er bestefar til vår tidligere dirigent, O. J. Jonassen, og oldefar og tippoldefar til to av våre nåværende medlemmer; Per Edmund Jonassen og hans fagre datter Rita Jonassen! I dag har vi altså en femtegenerasjons(!) hornmusiker her i Brønnøysund som nå fremadstormende jobber seg frem i musikkverdenen.

Om disse fire hornmusikanter - som forøvrig var litt av et "håndverkskorps" - er å si at de hadde sine øvelser i det gamle "Tinghuset". Om sommeren, og i godt vær ellers, ble øvelsene holdt i "Prestnaustet", prestegårdens båthus.

Mange vil sikkert spørre seg hvorfor man fastsetter sitt stiftelsesår til 1894 når det påviselig eksisterte en hornmusikk et par-tre år tidligere. Dette trenger sin forklaring: Den nevnte kvartett var en tilfeldig gjeng som opererte når det passet seg - som regel for egen fornøyelses skyld. De hadde også egne instrumenter. Visstnok skal de også ha spilt ved et 17. mai-arrangement et år. Som en avlastning for gamle fru Marstrander - som pleide å gå foran 17. mai-toget og spille trekkspill(!). Som vi forstår var disse ikke forpliktet av noe eller noen. Den svenske "stuseren" har sikkert spilt en dominerende rolle. Både når det gjaldt sammensetning, øvelser og spilling eleres. At han var en "tøff" type, viser følgende lille episode som er gjenfortalt fra Chr Aasgaard: Unge Aasgaard var allerede på den tiden levende interessert i hornmusikk, og sto alltid utenfor "prestnaustet" når øvelsene foregikk der. Han maste selvfølgelig om å få være med og prøve seg, og en vakker dag - eller helst en vakker sommerkveld, hva vet vi - ble masingen kronet med hell: Han skulle få prøve seg! Det fortelles intet om kandidaten hadde gjort det godt eller dårlig, men til slutt hadde svensken tatt et godt tak i øret på Christian og sagt: "Spela höga C-et din ungjäkel". I dag vet vi at Chr. Aasgaard gjorde sitt virkelige inntog i musiklivet først noen år senere, men tilgjengjeld kom hans innsats både som musiker og leder/instruktør til å gjøre seg så så sterkt gjeldende, at hans navn virkelig burde understrekes. Men dette kommer jeg forhåpentligvis tilbake til hjennom historiens gang.

Hotel Torghatten, sammen med vertinnen skulle også senere komme til å stå i forgrunnen. Dette hus kom til å få stor betydning for tilblivelsen av den første organiserte hornmusikken i Brønnøysunds historie, som borgerne selv hadde støttet starten av.

En av de som losjerte hos den prektige og alle steds nærværende hotellvertinne var også Henrik O. Hildrum, kalt "garver-Henrik". Han var garver av fag og arbeidet hos sin onkel Andreas Hildrum i "garvermyra". Han var flyttet hit fra Overhalla og nettopp ferdig med militærtjenesten. Der hadde han vært hornblåser, og nå hadde han med seg en kornett som han stadig spilte på - og endel noter.

Om det var fordi madam Johansson på "Torghatten" ble lei av å høre på den evinnelige "horntutingen", eller om garver-Henrik hadde snakket seg varm om hvor fint hornmusikk kunne låte når det kom flere stemmer med, skal vi ikke si. Men sikkert er det at leieboer og vertinne - på tross av mulige irriterende ulåter - kom godt ut av det med hverandre. Så overbevisende måtte garver-Henrik ha pratet at fru Olga Müller Johansson - som var godt kjent både på Masterberget, som stedet ble kalt i dagligtale, og i distriktet - satte seg i spissen for å samle inn penger til instrumenter. "Så det kunne bli noe skikkelig musikk".

I mellomtiden hadde det skjedd et møte med en annen mann med hornmusikkambisjoner. Det var "Tambur-Skille" som kom inn i bildet. Også han nettopp ferdig med det militære. Tilnavnet hadde han fått der. Han virket nemlig som tambur (trommeslager) i militærmusikken. Hans egentlige navn var Anders Skille. Dermed var forberedelsene i gang, og det måtte bli hornmusikk ut av det. To mann som hadde vært borti slikt før - og en "støtteforening" i fru Johansson til å hjelpe til med det økonomiske. Fru Müller Johansson, som var gift med kjøpmann Johan A. Johansson, hadde god hjelp av flere i sitt utrettelige virke for å få sving på sakene. Sikkert også av sin mann. De første øvelsene foregikk ihvertfall i etasjen over Johanssons butikk.

Resultatet av innsamlinger og lotterier hadde en dag samlet så meget i kassen at man kunne sende bestilling på følgende instrumenter: 1 ess-kornett, 1 B-kornett, 1 basun, 1 tenorhorn, 1 althorn og en tuba. Skal vi tippe at det var stor glede og stas i gården den dagen kassen med de flunkende nye instrumentene ble pakket opp. Hvor ordren var plassert vites ikke, men det er trolig at instrumentene var tyske, og det er ikke usannsynlig at de ble direkte importert.

Det var således en langveisfarende kasse som var kommet med "dampen" - kanskje til og med med hurtigruteskipet "Richard With" - som året før, i 1893, hadde begynt å trafikkere "riksveg nr. 1". De var selvfølgelig tilstede alle sammen. Først og fremst garver-Henrik og fru Johansson, men også hennes medhjelpere og resten av medlemmene i hornmusikken.

Etterat fordelingen og endel "prøveblåsing" hadde funnet sted, kom sammensetningen av den første "organiserte" hornmusikk her i Brønnøysund til å se slik ut:

Henrik O. Hildrum - Ess-kornett
Harald Moe - B-kornett
Johannes Storheil - Basun
Christian Aasgaard - Althorn
K. Mikkelborg - Tenorhorn
Anders Skille - Tuba

Det leven som nå fulgte når de glade musikanter tok sine nye instrumenter i bruk, er kanskje blitt for meget for de andre som var tilstede. De ville selvfølgelig igang med øvelsene straks, Men ble sendt over til loftet i Johanssons butikk. Og der foregikk altså den første øvelsen. Dette lokale skulle bli samlingsstedet en tid fremover, og forberedelsene til 17. Mai-feiringen og andre begivenheter i den lyse Helgelandssommer var i full gang.

Først og sist er bildet av Brønnøysund Musikkorps i sin spede barndom knyttet til "Masterberget" og gamle Hotel Torghatten. Den høsten for 75 år siden da musikkens grunnleggere hadde sine sammenkomster, var Brønnøysund ikke store plassen. Og det er igrunnen ganske bemerkelsesverdig at tanken om å starte et musikkorps ble tatt opp. Ved folketellingen i 1891 - tre år tidligere - ble innbyggertallet på strandstedet Brønnø registrert til 233 personer med smått og stort. Veier var det smått med. Vogner var litt av en severdighet, og en firehjulet vogn hadde ikke vært å se på det som den gangen var av veier i distriktet. Det var overhodet ikke meningen at fremmedfolk skulle komme landeveien til Brønnø. Landeveien var bygget ferdig til Tilrem i 1890 og innkomsten gikk over Valen, over den gamle idrettsplassen, forbi pleiehjemmet og nedover forbi kirken. Huset lengst i nord mot Frøkenosen var "doktorgården" (nu sorenskrivergården). Det var på Stranda og Masterberget det foregikk, og folk nord for Frøkenosen (det var ikke mange) hadde mere problemer med å komme seg dit enn dagens (Anno 1969. Red.) folk har for å komme til Torghatten.

Strandgaten var en riktig strandgate uten noen bolighus på sjøsiden. Den het riktignok Strandveien og var bare en smal liten tarm fra Eilert Olsens "hotell" og rem til "dampskibsexpeditionen". Den virkelige hovedgaten var Solles Gade som gikk helt fra søndre Høgåsen til Marstranderodden. Idag heter den Masterberggaten. Den hadde også bare sparsom bebyggelse, hvertfall på sjøsiden. Brønnøyosen og først og fremst Brønnøysundet lå like for øyet.

Ved havnen og i sundet var det liv og røre, og da all trafikk måtte passere sundet, kan man tenke seg at det til sine tider var ganske livlig. Selve tettbebyggelsen lå altså helt ned til sjøen nedenfor Høkåsen og nord til Marstranderodden, rundt Brønnøyosen og rem til kirken og Frøkenosen. All skipstrafikk måtte altså passere Brønnøysundet den gang. Og for sjøfolk måtte stedet se ut som det liksom strakte armene ut og bød velkommen. Det lå alltid båter både i osen og ved Masterberget, og helt siden 1878 hadde Aktieselskabet Torghattens Dampskibsselskab hatt rutefart på Bindalen, Vik, Vega og Velfjord, nå med utgangssted fra Masterberget.

Det var storkommune også den gang, idet de tre saknekommunene Brønnø, Vik og Velfjord allerede i 1838 ble slått sammen. Dette varte til år 1901. Ordfører for storkommunen var Andr. Olai Olsen. Lensmann var Ole Olsen, og postmester på den tiden var Hans Gotaas. Stedets "skolemester" var Thomas Aune (som fungerte fra 1880 til 1913).

Fisket var rikt, og særlig sildefisket hadde hatt mange gode år. Sild klippfisk, tørrfisk, tran og tauverk. Det var miljøet den gang - og så garveriet i "garvemyra", hvor Henrik O. Hildrum arbeidet.

Om høsten, noe etterat "garver-korpset" var kommet igang, kommer det en svenske ved navn Hjalmar Sved og slår seg ned i Brønnø. Å si "slå seg ned" er forresten en overdrivelse. Denne omreisende kunstner fartet viden om, men man kan si at han oppholdt seg mest i Brønnøysund og Sandnessjøen. Fra en kilde heter det: "Han reiste meget omkring og holdt sangkonserter". Han spilte flere slags instrumenter og var selvfølgelig intreressert i hornmusikk. Også han innlisjerte seg på Hotel Torghatten, og kontakten med garver-Henrik og hornmusikken ble selvfølgelig omgående etablert.

Hva som egentlig skjedde med hornmusikken og denne Sved er litt usikkert. Et sted heter det kort og godt at han overtok ledelsen av både koret og musikken. Han var utvilsomt begeistret for musikkaktivitet, men vi har fått det til at det var sangen som sto hans hjerte nærmest. Koret det siktes til her var et blandet kor, som bare omtales som "Sved-koret".

Allikevel er det trolig at han hjalp godt til i instruksjonen av hornmusikken. Men vi tror allikevel at militærmusikerne "garver-Henrik" og "tambur-Skille" fortsatt sto for ledelsen. Mens historien intet forteller om Sved og hornmusikken, treffer vi flere steder på beretninger om koret og turene de var på.

Hjalmar Sved må ha hatt stor betydning for sang- og musikklivet på Masterberget i de neste fem somrene han var her. I denne perioden ble øvelsene holdt på Hotel Torghatten - på nr. 6, hjørneværelset mot Smiths Gade og Solles Gade. Man må tro at det var blitt mer velklang over det hele siden man nå kunne øve på "hotellet".

I 1899 reiser Sved for godt fra Brønnøysund, og hele dette rike miljøet omkring ham blir borte. De første vanskeligheter begynte etter dette å melde seg. Omtrent på denne tiden forsvinner også garver-Henrik ut av bildet. Det fortelles at han reiste til Salangen i Troms og slo seg ned der. Basen i "garvermyra", Andreas Hildrum, begynte å trekke på årene og der var ikke så stor aktivitet lenger.

I de neste fem, seks årene er det få eller ingen musikanter som møtes til felles glede og hygge på øvelser eller andre tilstelninger. Det fortelles at karene samlet seg når våren og mai-dagene sto for døren. Men etter 17. mai-spillingen var det igjen stille.

Det er Chr. Aasgaard som i 1905 tar initiativet til å få nytt liv i korpset. Han har vært meget ute og fartet, sist i militæret - marinen - og kom med friskt blod og nye impulser til de bedrøvelige restene av stedets hornmusikk. Fra dette året har vi det første fotografi som er bevart av korpset, og Aasgaard er det eneste navn som går igjen fra starten i 1894.
Korpsets medlemmer var etter det nye initiativ i 1905 følgende:

Chr. Aasgaard - Basun
Ole Andersen Brønnø - Kornett
Einar Moe - Tenor
Jørgen Stene - Tuba
Peter Olsen - Kornett

Riktig gamle folk en har snakket med forteller med glød og begeistring om den glede det vakte å høre tonene av "gammelhuuin" (marsj av Møller) i gatene igjen. Aasgaard var med bare knapt et år denne gangen, så måtte han igjen ut og reise, men da overtok Ole Andersen Brønnø ledelsen.
I årene frem til første verdenskrig greide man på en måte å holde liv i dette lille korpset. Noen av gamlekara reiste, og nye kom - og tilstandene vekslet fra topp til bunn. Krigen satte en definitiv stopper for slik virksomhet. Ikke for det, Norge var jo dengang nøytralt, men folk fikk vel allikevel annet å tenke på.
Ikke før i 1920 finner vi korpset i aktivitet igjen. Men da er det også så det forslår! Hele 14 mann blir med etter en intens forberedelsestid. Chr. Aasgaard er med også her, og ikke lenge etter kommer to av hans sønner med. I dette "storkorpset" er det mesteparten nye navn. Foruten Aasgaard er det bare Peter Olsen fra 1905-musikken som går igjen. Mye ungdom er kommet til - og det er tydelig at her har vært gode krefter igang for å stable et skikkelig korps på bena.
Det er ofte slik at det er "mannen utenfra" som blir det fornyede moment. Upåvirket av alle små lokale intriger, får han lett det store overblikket og forstår å få fart i sakene. Slikt hender overalt i verden og aller helst på steder under utvikling. Historien gjentar seg altså i Brønnøysund i 1920. Mannen det er snakk om er postekspeditør Otto Chr. Hultin (far til den kjente jazz-pianisten Tor Tultin, visstnok født her i Brønnøysund). Hultin som flyttet hit i 1914 "sørfra et sted", var opprinnelig Bodø-gut, men reiste fra fødebyen alt som 8-åring. I året 1918-19 var han i Holmestrand et års tid, og der ble han gift. Det var i hans "annen" periode at han skulle få utrettet så mye.
Han var umåtelig populær - særlig blandt ungdommen - og overalt hvor det skjedde noe var Hultin med, og helst i spissen. Det fortelles at på den tiden var det knapt en unge eller ungdom i Brønnøysund som ikke kunne svømme, takket være Hultins "svømmeskole". Den ble drevet i Frøkenosen, ved Skiphammeren.
Han var en dyktig pianist - og elsket teater og revy. Han stiftet en dramatisk forening og ble Brønnøysund Mandssangerforenings - nu Brønnøysund Mannskors dirigent fra starten av. Han var med og startet koret den 29.10.22. I det hele tatt en mangfoldig herremann - med tusen jern i ilden. Blir og hjelpsom som han var, var han avholdt av alle. Han kom på en måte ufrivillig til å bli BMKs første registrerte kasserer. Forhistorien er denne:
På vårparten 1920 kom Hultin i kontakt med en gutteklubb på en 15-16 medlemmer. To av guttene der spiller hovedrollen i denne historien, nemlig Ragnar Olsen og Gotlieb Kristiansen. Hultin mente at medlemmene i gutteklubben måtte bli prima emner i forsøket på å få igang musikkorpset igjen. Alle medlemmene gikk med begeistring inn for idéen om å lage en basar. Og hvilken dag passet vel bedre til et slik arrangement enn en musikkløs 17. mai!
Som historien har vist mangfoldige ganger ut gjennom tidene, ble det også her stort "mannefall" den dagen idéen skulle settes ut i livet. Men Ragnar og Gotlieb klarte brasene alene, de. Med hod hjelp av Hultin selvfølgelig - hadde vi nær sagt. På Sangerlokalet hvor basaren ble holdt, spilte og underholdt Hultin mens guttene solgte lodder.

Befolkningen må tydeligvis ha vært underernært på kulturelle og underholdende tiltak akkurat da, for resultatet av denne 17. mai-aksjonen gav hele 650 klingende kroner i kassen. En fantastisk sum den gangen. Og et mere håndgripelig bevis kan man knapt tenke seg. Med et slag var stemningen snudd. Nu skulle det arbeides!
Men pengene fra basaren? Den store kapitalen måtte forvares omhyggelig inntil de skulle brukes mest mulig fornuftig til instrumentkjøp. "Det var å gå til Hultin igjen". Ole Andersen Brønnø fikk i oppdrag å velge ut instrumentene etter en Farre katalog. Og en vakker dag - må vi tro - kom det en ny kasse adressert til Brønnøysund Musikkorps og som inneholdt følgende instrumenter:

1 ess-kornett
1 b-kornett
1 althorn
1 tenorhorn
1 basun
1 tuba

Da regningen kom var den på kr. 15,- mer enn det Hultin hadde fått i forvaring, men han la ut resten.

For å få et begrep om verdien av basar-resultatet etter dagens(Atter anno 1969. Red.) kroneverdi må beløpet minst ti-dobles. Eller for å bruke en annen målestokk, måtte dagens kasserer punget ut med ca. kr. 8800,- for å dekke et tilsvarende instrumentkjøp!

Som sagt var stemningen på topp, og nå var det som gamlekara våknet til dåd igjen. Om høsten var øvelsene i full gang på kjøkkenet i Sangerlokalet, og nå tok det ikke så langt tid å f å"gammelhuuin" til å klingen som den skulle! For her var flere erfarne folk kommet med, og i antall 18-20 mann. Blant andre aktive karer hadde man en egen arrangør i Petter Salamonsen fra Torget. Han var meget flittig, og sparte korpset for mange kroner i kostbare noteinnkjøp. Folk som gikk utenfor øvelseslokalet disse høstkveldene nikket tilfreds på hodet og sendte nok en vennlig tanke til de iherdige karene innenfor. Nå kunne man igjen se frem til mai-dagene med glede.

Gode år fulgte. Det ble som sagt også stiftet mannskor. Ole Andersen Brønnø ledet et blandet-kor, dramatisk forening var her, og verdensberømte kunstnere var hyppig på besøk. Man skulle tro at Brønnøysund var blitt verdens sentrum.

Intet varer evig! Det er en kjensgjerning alle før eller senere erfarer. Så også de gode kulturelle tilstander i Brønnøysund. Allerede i 1925 var otppen for gammelmusikkens vedkommende passert. Depresjon. Krakk, knall og fall. Konkurser hørte til dagens orden, og i kjølvannet fulgte mismotet. Det spredte seg også inn i hornmusikkens rekker. Når så Otto Chr. Hultin reiser i 1928, er det som om det hele stopper opp. De elste synes at de er blitt for gamle til å holde på. Mange hadde lange og tungvindte turer for å komme på øvelsene, og lokalene hvor øvelsene foregikk sto ikke akkurat ferdig oppvarmet.

I årene 1928 og 1929 møttes korpset til øvelse et par-tre ganger før 17. mai, nærmest for å holde liv i den tradisjonen. Det var klart at det måtte en ny giv til igjen, men hva skulle man nå finne på?

Da var det at tanken og idéen om "Guttemusikken" ble fremmet. Her var det snakk om å starte nedenifra og ta det grundig, med egen instruktør - og så bygge det opp smått og forsiktig. Var gamlekara blitt for gamle, var vel intet bedre enn å begynne med de helt unge.

"År 1929 den 18. juni ble det holdt et møte i Forsamlingshuset for å vedta lover og velge styre for Brønnøysund Guttemusikkorps." Møtet var sammenkalt av S. M. Gladsø, som på forhånd hadde sikret 32 bidragsytere som hver hadde tegnet seg for kr. 25,-. Startkapitalen var således på 800 kroner. Møtet valgte følgende styre:

S. M. Gladsø, formann.
H. Skogheim, nestformann og materialforvalter.
N. A. Arntzen, kasserer.
Chr. Aasgaard, leder/instruktør.

I det styremøtet som ble ble holdt umiddelbart etter fellesmøtet, finner vi en interessant sak, sak 2, som vi tar med i sin helhet. Dels fordi det er det eldste protokollblad som er bevart i vår historie, men også fordi besetningen og prisene er et studium verdt for de som kjenner dagens forhold og priser på slike ting. Besetningsoppgaven er kalt "alternativ B" - og det er sannsynlig at det er Chr. Aasgaard som på forhånd hadde utarbeidet de forskjellige gamle instrumenter fra "gammelmusikken" - som i første omgang var stilt til rådighet som lån - men med gode sjanser for en senere arv.

"Sak 2/29. Besluttedes å ha følgende besetning. Alternativ B:

Betalingsbetingelser: Kontant kr. 350,- og resten i tre 6-månedlige terminer. Styret overlater til urmaker P. Sørensen å forhandle med W. Farre A/S om kjøp og betalingsvilkår."

Det ser ut som firmaets betalingsvilkår ikke var så gunstige som ønsket, for i et styremøte senere vedtas det å oppta et lån på kr. 1.000,- for å betale hele regningen.

Det var ikke alle som var enige i at gammelmusikken måtte innstille om det skulle startes en Guttemusikk. Som vi har sett kom Guttemusikken til å få en bra start rent økonomisk. En ting var å låne bort instrumenter som var tilovers (det var ikke mange igjen i BMK nå), men å instille helt, nei... Det var særlig de unge i Gammelmusikken som følte at de ville miste noe de hadde lært å sette pris på, og blitt glad i. Nærmest i smug - og i trass - holdt de det gående. Stor var forbauselsen hos borgerne på stedet da det 17. mai 1931 dukket opp to musikkorps. Det var "gammelmusiken" som var ute igjen. Nå i forholdsvis ny skikkelse. Nye folk, men ganske redusert. Det holdt visstnok enda et år, men så har Guttemusikken fullstendig tatt luven fra gamlekara. Det var nok siste tonene fra den kjente, kjære og uforglemmelige Gammelmuskken folk hadde hørt. Men det var ingen sørgetoner av den grunn Gleden over ungguttenes fremgang var stor og ekte hos alle.

Med tre vintre på baken hadde korpset vokst både i kvalitet og kvantitet. Chr. Aasgaard hade gjort et fremragende arbeide. Nå som leder, instruktør og dirigent. De presterte hornmusikk av virkelig god kvalitet, langt opp imot det Gammelmusikken presterte på sitt beste. Hvem tenkte da på Gammelmusikken - uten kanskje de aktive selv, hos hvem det kunne snike seg inn en vemodig tanke om at hyggelige år sammen med gode kamerater var et tilbakelagt stadium.

Brønnøysund Guttemusikkorps hadde tatt opp arven og forvaltet den bra og ble alles øyesten hvor de var med.

Slik det lå an, hadde ikke gamlekara noe annet å gjøre. Det var klart at stedet ikke var stort nok til å holde to korps i live samtidig. I 1932 ble det derfor bestemt at de utlånte instrumenter - og noen flere til, verdsatt til 1.000-2.000 kroner, samt en bankbok pålydende kr. 430,- skulle overlates til Guttemusikken. Når så Ragnar Olsen kom med som hjelpeinstruktør året etter, hadde ungguttene igrunnen fått det som var igjen av Gammelmusikken.

Den første vinteren gikk med intense øvelseskvelder og vårens debut i 1930 ble en suksess. Det fulgte fem meget aktive år, og vi hører om turer til Sandnessjøen, Leirfjord, Mosjøen, Namsos, Steinkjer og flere andre steder i Namdalen. De spilte også selvfølgelig ved de fleste tilstelninger i byen og distriktet, og var til og med sammen med Mannskoret på "turne" til Vega og Vik - det var ærefullt. De var stadig på farten med egne tilstelninger, basarer og underholdninger.

I Brønnøysunds Avis kunne man sommeren etter starten bl.a. lese følgende om Guttemusikken:

"Siden korpset ble stiftet i 1929 har det kunnet glede seg over publikums interesse og velvilje. I et guttekorps vil det hvert år være skifte av medlemmer. Det må så være, men tross det er de resultater korpset har oppnådd så prisverdige at noen hver kan være bekjent av det. Korpset har overalt hvor det har opptrått utenfor stedet fått berettiget ros for sine prestasjoner.
Bortsett fra det oppdragende moment muskken jo er, har øvelser, samspill og samvær bidratt til å oppelske disiplin og godt kameratskap blant guttene, og det skyldes da ikke minst korpsets utmerkede instruktør, herr Christian Aasgaard."